Jeg har nesten hele livet hatt katt. Den første katten jeg hadde husker jeg veldig godt. Hun het Mimmi og hun fant vi på en campingplass i Sandefjord hvor vi alltid var hver sommer. Hver eneste morgen lå hun og sov i forteltet og var etter det vi ble fortalt en katt som ingen eide. Etter at vi hadde snakket med de som eide campingplassen ble vi enige om å ta henne med oss tilbake til Gjøvik og jeg ble så glad husker jeg. Nå er dette mange år siden og det har blitt mange katter etter den. Men det var en liten periode hvor jeg ikke hadde katt og det var årene da jeg bodde i Oslo og Lillestrøm. Selvfølgelig savnet jeg å ha katt men jeg føler det ikke er riktig å sperre katter inne i små leiligheter, så det ble helt uaktuelt. Da jeg etterhvert ble sammen med min nåværende samboer og flyttet til Lillehammer, bodde vi en liten periode i sentrum men høsten 2004 fikk vi omsider kjøpt oss et lite hus på "landet" og det første jeg tenkte på da var at nå skal jeg ha katt. Litt kravstor var jeg for jeg ville helst ha en katt som var langhåret og helst en jentekatt. Etter å ha snakket med dyrebeskyttelsen og ytret vårt ønske ringte de omsider oss senhøsten 2005....da hadde de en sort, langhåret jentepus på ca. et halvt år inne. Jeg ble så glad så jeg og samboer drog ned til de med en gang. Og der satt verdens beste pus, litt blyg satt hun der og kikket på oss så forsiktig. Jeg og samboer smeltet fullstendig da vi fikk se henne og det var ingen tvil om at vi ville ha henne med oss hjem. Sheila hadde dyrebeskyttelsen kalt henne men vi ville heller kalle henne Pussi.
Når man adopterer katter fra dyrebeskyttelsen er man pliktig til å kastrere/sterilisere katten. Men uheldigvis for oss ble Pussi borte bare en uke etter at vi hadde fått henne. Vi var så fortvilet begge to og vi lette og ropte etter henne hele tiden uten noe respons. Vi tok også steget, som også andre tydeligvis har gjort, å ringe ei synsk dame. Joda, hun kunne fortelle at pus var i live og heller ikke så langt unna. Vel, vi fikk bare stole på det hun sa men vi hadde ikke de helt store forhåpningene om at hun skulle komme til rette. Et lite pluss var at vi hadde hatt på henne halsbånd med telefonnummer. Dagene gikk og plutselig en søndag, 10 dager etter at hun hadde blitt borte, ringte mobilen min. Da var det ei trivelig dame som lurte på om vi savnet pusen vår. Jeg jublet og ble så glad. Det viste seg etterpå at ned til dama hvor hun bodde tok det oss 5 minutter å gå, så den synske dama hadde tydeligvis hatt rett. Stakkars pus var vettaskremt og kjempemager men tydeligvis veldig glad for å se oss igjen, dama kunne også fortelle at pus også hadde holdt på å bli overkjørt.
Jeg skal si hun ble skjemt bort fælt da vi fikk henne hjem og selv om hun ikke hadde vært hos oss så lenge før hun ble borte, kjente hun seg tydeligvis igjen og malte og var så fornøyd. Da vi etter jul skulle til dyrlege for å sterilisere henne oppdaget plutselig samboer noe............pus var jo ikke en pusinne men en skikkelig guttekatt........hjææææææælp, hvordan kunne dyrebeskyttelsen ta så feil? Jaja, vi fikk oss en god latter etter oppdagelsen og det sparte jo faktisk oss for en del penger ettersom vi nå skulle kastrere katta isteden for å sterilisere den. Nå måtte vi også endre navnet han og han fikk derfor navnet Mosse!
Etter at Mosse ble sterilisert holder han seg stort sett rundt omkring her og jeg tror ikke han ferdes så langt avsted, men en tur på gårdene rundt her er han nok av og til. Han er verdensmester i å fange mus og elsker å være med meg når jeg driver i hagen. Da følger han trofast med meg og henger seg også av og til i beina på meg dersom jeg går for fort. Av og til når jeg ligger på alle fire og luker i bedene digger han å skremme meg. Da ligger han på lur bak en eller anne høy staude, et stort blad eller en busk og bykser frem så jeg hopper i lufta.
Jeg er så glad i Mosse og jeg synes det er så koselig å kose med han. Han er skikkelig bortskjemt og får det stort sett som han vil. I annekset, der hvor jeg har laget til planterom, har vi lagd kattedør slik at han kan gå inn og ut som han vil og han har en stor, gammel bolteseng som han sover i. Men av og til vil han heller ligge i senga vår og sove sammen med oss og selvfølgelig får han lov til det...Mosse bestemmer!
Dette var en liten hyllest til verdens go'este katt!
Så til slutt litt hagerelatert; i dag fikk jeg bestilt de siste frøsortene som jeg manglet og denne gangen gikk bestillingen til T&M : Nå skal jeg ikke ha mer frø, basta-finito!!!!
Jeg har gått og grublet på en ting, en ting som sikkert allerede er oppfunnet men som jeg ikke vet om. Ofte når jeg har gått tur med barnevogna har jeg tenkt det om jeg skulle være så uheldig å falle og i verste fall slippe vogna, og hvis det attpåtil skjer i en nedoverbakke og vogna triller avgårde...uff, får gåsehud av å tenke på det. Men ihvertfall, det jeg skulle ønske fantes var et slags tøylig bånd som strekker seg kanskje et par meter og som man kan feste til vogna og på seg selv, nærmest en slags sikkerhetsline. Noen som vet om det allerede eksisterer? Er jeg blitt en smule overnervøs....trokke det, men det er greit å ta noen forhåndsregler når man har ansvaret for det mest dyrebareste som finnes!
