Pappa’n min har reist fra oss!

I går kveld døde pappa! Jeg føler meg tom innvendig og en bit er blitt borte. Selv om vi har vært klar over at det bare har vært snakk om tid før han ble borte, kjenner jeg alikevel at jeg ikke var forberedt.

Pappa har vært dårlig en god stund nå. I tillegg til at han var dement fikk vi også vite for ca. et år siden at han hadde kreft i blære. I tillegg hadde han også kolls.

Uff, kjennes så rart å skrive i fortid og ikke nåtid når jeg snakker om pappa……Han er ikke men var.

I og med at pappa har vært hjelpetrengende har han vært på avlastning på Lillehammer Helsehus men jevne mellomrom. Men da jeg og mamma var og besøkte han på onsdag bestemte vi oss for at vi skulle søke om permanent plass til han. Da var han så redusert og ikke kjente han igjen oss heller. Men ikke visste vi hvor dårlig han var før på torsdag kveld da han ble sendt med ambulanse til sykehuset.

Pappa hadde alvorlig lungebetennelse og i tillegg hadde han en blodprosent på kun 5,8. Vi fant pappa på akuttmottaket og selv om han var veldig redusert, så vi at han syntes det var godt at jeg og mamma var der.

I går kveld var jeg og min søster og besøkte pappa. Han så så mye bedre ut og det så ut til å gå riktig vei. Han var så klar og så så mye friskere ut. Vi tullet og tøyset med han og han virket egentlig ganske fornøyd. Riktignok blødde han litt neseblod og han var surklete i brøstet, men det så så bra ut og det gikk så greit å dra fra han da og si at vi skulle komme igjen i dag.

Rett etter midnatt ringer mamma. Pappa døde rett før midnatt, 9. november, nøyaktig et halvt år etter at jeg fylte 40. Jeg lurer på om pappa visste at det var siste gang vi så han? Uff, det dukker opp så mye spørsmål…

Pappa døde nok av lungeødem mener Morten. Selv om pappa alltid har hatt et sterkt hjerte, ble det nok for mye med antibiotikan og blodtilførselen han fikk. Til slutt orket ikke hjertet hans mer. Men alikevel slår det videre……i meg!

Egentlig skal vi være glade for at det skjedde nå. Pappa har levd livet, han ville ha fylt 87 17. desember og han har hatt et godt liv. Men pappa har aldri villet være til bry for andre og jeg er helt sikker på at han ikke likte livet som hjelpetrengende og hjelpesløs. Han ville klare alt selv og pappa var “aldri sjuk”. Gjennom hele sykeperioden har han ikke brukt medisiner i det hele tatt og han sa at han aldri hadde vondt. Men alle vet jo at han hadde det selv om han ikke sa det.

Da jeg var liten leste alltid pappa for meg fra en bestemt bok. Merkelig nok og av en eller annen grunn ville Martinus at jeg skulle lese fra den boken i går før han la seg. Jeg kan ikke nekte for at tårene fosset da og jeg måtte virkelig skjerpe meg.

Livet til pappa er over…verdens beste pappa. Nå tar jeg over etter han og jeg skal lese i boka for Martinus hver gang han vil det. Pappas siste kapittel er over men historiene i boka skal fortsette.

Jeg vet at pappa har kommet til et godt sted nå og jeg vet at han har det bra nå. Jeg må slutte å være så egoistisk å tenke på meg selv nå, jeg må tenke på hva som var det beste for pappa.

Julen 2009, slik husker jeg deg pappa!