Adventstid og ventetid

Nå har jeg fått lagd meg adventsstake jeg også!

Jeg har alltid trodd at advent betyr ventetid jeg, men ved nærmere sjekk på nettet stemmer jo ikke det. Navnet kommer fra latin Adventus (Redemptoris) - Herrens ankomst. Vel, da ble jeg jo en erfaring rikere i dag også. Men for meg så betyr faktisk denne tiden ventetid på grunn av omstendighetene rundt tante. I går var vi på A-hus og besøkte henne og jammen var det trist å se tante i en slik tilstand. Hun har alltid vært så "høyt oppe", positiv, blid bestandig, reiser til syden hvert år, skravlesjuk, overenergisk og hadde alltid en latter på lur, men det som møtte oss var ikke den tanta jeg er kjenner. For det som møtte oss var en inneslutta, tynn og taus tante. Det var ikke til å unngå at tårene måtte komme, men jeg måtte bare skjerpe meg for jeg vet og har alltid visst at tante er sterk både fysisk og psykisk og jeg har vært overbevist hele tiden om at hun vet hvem vi er og hva vi sier. Tante er dessuten tyr slik som meg, sta som juling. Så jeg begynte å prate med tante jeg og det jeg erfarte da forsterket det jeg har ment. Tante så på meg og jeg kunne se at hun smilte. Hun tok også tak i hånda mi og begynte å stryke den. Jeg forsøkte også å spørre henne om diverse ting og da klarte hun å "prate" litt selv om det ikke var forståelig det hun sa. En annen ting som også overbeviste meg om at hun fortsatt er med er da mamma spurte henne om hun hadde vondt i ryggen og sannelig så nikket hun. Vi ga henne også en blokk og en penn og gjett om hun skrev, lange og korte ord/kruseduller med mellomrom så finmotorikken var det ingenting å si noe på. Pennen holdt hun helt korrekt og mamma og min andre tante sa at det var nøyaktig håndskrifta hennes. Så mitt største ønske for jula er at hun skal bli bedre og i beste fall, helt bra igjen, selv om det er å håpe på litt for mye. Men selv om jeg er optimist må vi vel kanskje også være realistiske å innse at så ikke skjer,for det som enda verre er og som ble en skikkelig nedtur for oss alle er at de vil plassere henne på sykehjem. Da vet vi jo alle enden på visa der og det irriterer meg grønn og blå at hun skal bli sendt dit for jeg er overbevist om at dersom hun hadde fått skikkelig hjelp hadde hun klart dette og blitt nogenlunde seg selv igjen. Ja, tante er 83 år, men betyr det at hun ikke fortjener en ny sjanse til å komme seg, er hun liksom ikke verdt noe når hun er så gammel? Det er som jeg har sagt til mamma at dersom tante var i dårlig allmenn tilstand før hun fikk hjerneblødningene hadde det vært litt mer akseptabelt å plassere henne på sykehjem, men herregud, dama var jo sprek som en 50 åring. Det er det som provoserer meg! Men vi får bare vente..................

Til slutt vil jeg takke alle for hyggelige kommentarer på både det ene og det andre, det er så koselig atte. Og takk til Sine for lyshusforslag!

Ønsker alle en strålende helg!