tirsdag 13. november 2012

Takk for alle gode ord!

Selv om de forrige innleggene bar preg av det som har skjedd med pappa var ikke min intensjon å få trøst og sympati. Det var nok mer for å kunne ordlegge det jeg følte og da er det så mye lettere å få skrevet det ned. Men når det skal sies så må jeg bare si: Tusen-tusen takk, dere aner ikke hvor mye kommmentarene fra dere betydde. Det er så koselig at folk bryr seg og føler med en selv om fleste av oss bare kjenner hverandre i blogglandia.

Dagen i dag har vært laaang! Vi har bla.a. hatt møte med begravelsesbyrået og nå er alt klart og den tunge veien frem til neste tirsdag, dagen da pappa skal begraves, vil være tung å gå. Men enda verre vil være selve dagen, for det vil liksom være dagen da vi virkelig må si farvel til pappa. Uff, jeg kjenner gråten trenge på, men jeg må være hard slik at Martinus ikke tror jeg har rablet fullstendig.

Men nå er jeg rett og slett pumpa og jeg har litt angst for å være alene nå kjenner jeg. Dagens verste i dag måtte være da jeg leverte findressen og skjorta til pappa. Den skal han nemlig ha på seg. Egentlig hadde jeg tenkt å sende med pipa hans også, men egentlig burde den blitt kastet pokker i vold da det faktisk er den som var med på å ta livet av pappa. Men jeg er vel ikke den rette til å si dette uten at jeg behøver å utdype det noe mer.

Tiden leger alle sår sies det og det velger jeg å tro på. Hadde nå bare ikke tiden gått så sakte…

Fra det ene til det andre…

Jeg har fått kjøpt meg nye middags-/og suppetallerkner i dag. Vi hadde igjen 3 stykker og det var med god samvittighet jeg kjøpte nye.

002 

 Et svært treskilt ble med også hjem…

005

Jeg har ikke fått hengt det opp enda, men jeg tror det skal henge her over kurven.

Nå må jeg forsøke å få slappet av da jeg har en meget vond nakke som jeg har holdt anspent litt for mange dager nå.

5 kommentarer:

Vivishagerom sa...

Jeg føler virkelig med deg, Lene! Jeg vet hvordan du har det, og hva du har i vente. Jeg trodde heller ikke jeg kunne komme over noe så trist, men det gjorde jeg. Bruk tiden og ikke vær redd for å si fra, om du trenger hjelp eller noen å snakke med. Jeg tar gjerne en tur jeg, om du ønsker det! Jeg skal tenke masse på deg i dagene fremover, og særlig da på tirsdag. Det går bra, men husk at det er lov å gråte!
Varm og god klem fra Vivi

Turid sa...

En lang og varm klem sender jeg deg, Lene.

Snuffeldyret sa...

Så leit å høre! Tenker på deg og dine!
Trøsteklem sendes!

Utsikt mot Lurfjellet sa...

Ja, livet er skjørt, og man vet ikke hva morgendagen bringer, det er sikkert. Vi har nettopp hatt et plutselig dødsfall i nær familie, min manns bror gikk bort etter et kort sykeleie, bare 49 år gammel. Jeg føler med deg selv om jeg ikke kjenner deg. Ta vare på deg og dine!

Notre Maison sa...

Det er ikke lett å vite hva en skal si, Lene, og ikke enkelt å finne akkurat de ordene som kanskje ville få deg til å føle deg litt bedre. Men alene er du ihvertfall ikke, for jeg tror det er mange her i blogglandia som tenker på deg, og jeg er en av de. Livet kan snu på et øyeblikk, men jeg er sikker på at han tok med seg de gode minnene dere hadde sammen, og at du vil kjenne mer på dem som tiden går. Dagene dine vil bli lettere når tirsdagen er over, det vil gå fremover selv om veien virker smal og vanskelig nå. Ta vare på deg selv, og jeg sender deg en varm klem.